Kjartan Thormodsæter

Kjartan Thormodsæter

Organisasjonspsykolog Badenoch & Clark

Siste blogginnlegg av Kjartan

divider

Å skille mellom «å bli» og «å gjøre seg»

Død og sånt …

Jeg tror jeg var i midten av tenårene da faren min, midt i en diskusjon om å ta ansvar, sier til meg: – Kjartan, du blir ikke lei deg hvis bestemor dør… (lang kunstpause) … du gjør deg lei deg! Hvis jeg ikke var engasjert før, så ble jeg det i alle fall nå, og responsen min lot ikke vente på seg.

Hva? Blir ikke jeg lei meg hvis bestemor dør? Selvfølgelig blir jeg det, brummer jeg. Nå har faderen min fulle oppmerksomhet, og jeg merker at jeg er lettere provosert. Samtidig spør jeg meg selv; hva er det han holder på med nå? Det er jo ikke først gang jeg får servert uforståelige påstander.

Forklaringen

Han setter seg godt tilbake i stolen og fortsetter tilsynelatende upåvirket av min reaksjon.
– Når noen dør, begynner han, så er det ikke gitt at de rundt blir lei seg. Det er ikke noe automatikk i at alle blir triste. Jeg har sett flere i min tid som har gnidd seg i hendene når deres gjerrige bestemor er gått bort, hvorpå de har tenkt: Endelig skal jeg få has på disse arvepengene! Med andre ord – du blir ikke automatisk lei deg når noen dør, men derimot vil din relasjon til avdøde være avgjørende for hvordan du reagerer – eller velger å reagere. Og legg merke til «velger å reagere».

Se for deg at du står i kø på posten, hvorpå du plutselig kjenner at noen slår deg hardt med en slags pisk bak på leggen. Mange ville trolig «ha blitt» forbanna, men når du da snur deg og ser at det er en ung mann med blindestokk, så forsvinner sinnet antakeligvis ganske fort og du vil antakelig ganske kjapt «gjøre deg» forståelsesfull.

Det kan ofte oppleves som om følelsene våre bare kommer automatisk, men mange med meg vil hevde at det faktisk gjøres en lynkjapp vurdering i hodet forut for følelsen. I eksempelet med min bestemor, så vil den lynkjappe vurderingen omhandle tanken om hvordan min relasjon var til bestemor. Denne koblingen er ikke alltid like innlysende, men det aller viktigste her er at den kan trenes opp og/eventuelt jobbes med gjennom bevisstgjøring og endring av måten vi tenker på.
Nå skal det sies at ikke all atferd/følelser er like lett å håndtere, men utgangspunktet her er tanken om at det er mulig å påvirke ens atferd og følelser gjennom å trene på å tenke mer hensiktsmessig, og i et større perspektiv så mener jeg at dette er kunnskap som ledere kan gjøre seg nytte av.

Ansvarsfraskrivelse

Det er overraskende mange som skylder på denne automatikken. Du finner dem i terapi (jeg slår fordi alle andre irriterer meg), på jobb (jeg blir så stressa av lederen min), på intervju (rekruttereren stilte bare idiotiske spørsmål) etc. Det skjer med andre ord overalt, og fellesnevneren er at man forklarer sin egen atferd ut fra hva andre har påført en, og ikke ut fra egne valg. Og jeg kan saktens være enig – det er deilig å plassere ansvaret over på andre – men hjelper det noe?Ansvarsfraskrivelse

Fra en leders ståsted

Jeg har møtt mange ledere som nærmest river seg i håret i møte med ansatte som ikke har skyld i noe som helst. Nærmest alt de gjør er egentlig alle andres problem. I slike tilfeller tenker jeg det kan være nyttig å gjøre dette skille mellom «å bli» kontra «å gjøre seg». For som Albert Ellis sa allerede på 1950-tallet: Hvis du har irrasjonelle forestillinger om deg selv eller andre (eks. det er alle de andre sin skyld at jeg blir forbanna), så vil det oppstå problemer. Og i arbeidslivet så havner ofte disse problemene i fanget til en leder. Og skal man forsøke å få ansatte til å se at dette er forhold man selv har skyld i eller selv kan påvirke gjennom å tenke annerledes, så tror jeg det kan være nyttig å ha samtaler rundt temaet: Hva kan jeg påvirke og hva kan andre påvirke?
Jeg husker jeg ble mobbet i 4. klasse av to gutter fordi jeg hadde store fortenner. Og rådet jeg fikk var at jeg skulle prøve å tenke at disse to guttene ikke var verdt å hisse seg opp for, og at jeg i størst mulig grad skulle late som om jeg ikke brydde meg. Jo flinkere du er på å vise dem at dette ikke går inn på deg, jo raskere går de lei. Og det virket! De innså etter hvert at det ikke gikk å påvirke meg i nevneverdig grad, fordi jeg tenkte hensiktsmessig rundt en vanskelig situasjon. Jeg tok ansvar for de forhold jeg selv kunne rå over, nemlig hvordan jeg selv valgte å forholde meg til mobberne. Og jeg vant! Nå var kanskje dette en solskinnshistorie av et eksempel, men jeg vet også at jeg kunne ha håndtert denne situasjonen på en atskillig dårligere måte, og da er det ikke godt å si hvor lenge de hadde holdt på.

«Å gjøre» arbeidsliv

I arbeidslivet snakker vi ofte om forskjellen på å være et offer kontra en aktør eller brikke. Noen har dessverre en lei tendens til å innta en offerrolle hvor man hele tiden bare blir, og dette skjer selvfølgelig like hyppig på arbeidsplasser som i privatlivet. «Ting bare skjer meg, » sier noen. Man kan liksom ikke påvirke noe som helst (les: irrasjonelle tankemønstre). Man sier nærmest til seg selv at «jeg er prisgitt omstendighetene». Men selvfølgelig er du ikke det! Du kan like gjerne være den som velger å være premissleverandør. Du kan velge å være sjef over eget liv og ta initiativ overfor din leder/kjæreste/kollega/rekrutterer etc. Det kalles å ta ansvar, men enda viktigere; det er noe du velger! Det er slike mennesker arbeidslivet er tjent med å ha, og det fine oppi det hele (enten du har jobb eller er på søk) – du kan velge det selv, når som helst!
Som leder må du blant annet klare å skille mellom hva som kan og ikke kan forventes av en ansatt, og dette med å plassere apekatten på de rette skuldrene ser jeg på som en særdeles viktig lederoppgave.

I slike situasjoner kan det være lurt å ha reflektert over følgende: skal ansatte få lov til «å bli» et offer, eller skal du velge «å gjøre dem» ansvarlige?

Dette blogginnlegget ble opprinnelig publisert i Scandinavian Journal of Organizational Psychology, 15.juni, 2013. http://sjop.no/index.php/sjop/article/view/286/283



Få gratis påfyll på e-post

Bli med flere hundre karrierejegere og nettverksbyggere. Våre hodejegere og jobbeksperter deler alt de vet i nyhetsbrevet. Ikke gå glipp av verdifulle råd:

Maksimalt to meldinger i måneden. Meld deg av når som helst. Vi gir ikke adressen din til andre.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

entry_divider